Kjersti Annesdatter Skomsvold mottok tirsdag Oktoberprisen, som gis til «et yngre, betydelig forfatterskap som har utvist et særlig litterært mot».

– Jeg kjente da jeg fikk vite det, at det betød skikkelig mye. Det handler om at man føler seg sett, sier Skomsvold til NTB.

Hun startet forfatterkarrieren med å motta den høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris, som deles ut av Forfatterforeningen, for romanen «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg».

– Da var jeg ganske ny i litteraturverdenen, og så stresset at jeg ikke klarte å ta det helt inn, medgir hun i dag – men legger til:

– Senere har prisen fulgt meg og kommet til å bety mer og mer. Du kan få gode anmeldelser underveis, men forfattere er ofte best på å huske de dårlige. Men slike priser blir ikke borte.

Ingen selvfølge

I dag sier hun at å få anerkjennelse i form av en pris «veier veldig tungt», og at hun kjenner seg nesten mer ydmyk og glad nå – når hun har holdt på noen år – enn da hun ble priset for den første boken.

– Da så jeg kanskje ikke den store sammenhengen. Det er mange som jobber hardt og skriver så bra, at det å bli sett midt oppe i dette ikke er noen selvfølge.

Oktoberprisen, som er på 150.000 kroner, mottar Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979) når hun er i gang med andre bind av sitt romanprosjekt om formødrene.

Første bind utkom i fjor under tittelen «Hun er levende. Elises bok». Der tok hun for seg oldemoren som måtte gifte seg ung, fikk tolv barn, begrov fem av dem og ble husket i familien som «fæl». Nå er hun i gang med å skrive om nok en oldemor, Anna, planlagt til høsten 2027.

Ga et løft

– At jeg får prisen når jeg er i dette prosjektet, føles som en bekreftelse på at forlaget har tro på det jeg holder på med. Det ga meg et løft inn i arbeidet med neste bok.

Ideen til formødreprosjektet kom da besteforeldrene døde og hun innså hvor lite hennes egne barn visste om dem.

– Jeg innså hvor fort man blir glemt. Hva har disse korte livene våre på jorden betydd? Det handler om en sorg over det som blir borte, men også om hvordan vi kan ha en forestilling om at det i gamle dager bare var trist og fælt. Men kanskje var de ikke så forskjellige fra oss, og vi deler uansett noen grunnvilkår.

Hun valgte å skrive i romanform, noe hun forklarer slik:

– Jeg er ikke så glad i å la research ta over når jeg skriver, jeg vil helst være inne i skrivingen, og jeg ble raskt lei av å lese i kirkebøker. Det er viktigere for meg å skape en sannhet; at jeg tenker meg fram til et menneske som har levd og tror på det.

Samtalebok

Kjersti Annesdatter Skomsvold har også ute en ny bok i år, som sto på Oktobers vårliste med tittelen «Jeg skriver for å bli et menneske. Samtaler om litteratur».

Det er personlige essays samt hennes samtaler med ti forfatterkolleger, i spennet fra Han Kang til Dag Solstad, som havnet mellom to permer.

– Jeg blir aldri lei av å høre hvordan andre forfattere tenker og jobber. Sara Stridsberg bare skriver og skriver, og så velger hun og forlagsredaktøren ut kanskje 200 sider av tusen som blir romanen. Rachel Cusk tenker til hun er klar, og da setter hun seg ned og skriver – som en skuespiller på en scene, «ready to perform».

– Det å skrive en roman er et mysterium for meg hver gang, sier hun.

– Å høre andre forfattere fortelle om sin skriveprosess er så nyttig, og det hjelper meg veldig i skrivingen.

(©NTB)