Det er tariffavtale lærerne vil ha, Moltu – ikke kontroll over skolen.

Det hadde vært fint om Tomas Moltu ville holde seg litt mer til fakta i sin nye «faktabaserte» avis. I kommentaren «Skolestreiken som ble Norges lengste reklame for Krifa» er det dessverre langt mellom faktaopplysningene og desto tettere mellom spekulasjonene, stråmennene – forvrengninger av motstanderens syn og de merkelige konklusjonene.

La oss rydde litt opp.

Streiker lærerne under tvang?

Moltu antyder at vi ikke vet hvor mange som streiker under tvang. Det er en ganske alvorlig antydning å komme med uten å ha noe som helst å vise til.

De streikende lærerne ble informert og involvert før streiken. De har stått i denne konflikten siden 14. april. Tror Moltu virkelig at lærere som har holdt sammen gjennom over et halvt år med streik, gjør dette fordi noen tvinger dem?

Det er selvsagt lov å stille spørsmål. Men det bør være en viss sammenheng mellom spørsmålene man stiller, og virkeligheten man forsøker å beskrive.

Hva er det egentlig lærerne krever?

Moltu skriver at Utdanningsforbundet krever «sin versjon av tariffavtale, og ikke noe annet».

Hva mener han egentlig med det?

Lærerne krever en tariffavtale. En helt vanlig tariffavtale, slik lærere ved andre skoler har. En avtale som sikrer forutsigbare arbeidsvilkår, medbestemmelse og ordninger for å løse uenighet.

Moltu peker på at lærerne allerede har gode lønns- og pensjonsvilkår. Det har da heller aldri vært noen hemmelighet. Men gode vilkår som arbeidsgiver selv fastsetter, er ikke det samme som rettigheter som er forankret i en tariffavtale.

Det er faktisk en ganske vesentlig forskjell.

Og det er ikke bare Utdanningsforbundet som mener at de ansatte bør ha tariffavtale. Også Fagforbundet har tatt ut medlemmer i streik ved skolen. Kanskje Moltu burde spørre seg hvorfor ansatte organisert i ulike forbund stiller det samme grunnleggende kravet?

Vil lærerne forandre den kristne skolen?

Moltu spør hvorfor lærerne i det hele tatt har søkt jobb ved en skole de angivelig så intenst ønsker å forandre.

Men hvem har sagt at de ønsker å forandre skolen?

Å ønske en tariffavtale er ikke det samme som å ønske et annet kristent verdigrunnlag. Å ønske medbestemmelse er ikke det samme som å ville overta ledelsen. Og å være medlem i Utdanningsforbundet betyr ikke at man har meldt seg ut av det kristne fellesskapet.

De streikende lærerne er fortsatt de samme lærerne som før streiken. De har ikke plutselig mistet troen sin, engasjementet sitt eller omsorgen for elevene.

Det de ønsker, er ordnede og forutsigbare arbeidsforhold.

Er det virkelig så vanskelig å forstå?

Medbestemmelse er ikke kontroll

Her kommer vi kanskje til den mest oppsiktsvekkende delen av artikkelen.

Moltu erkjenner at konflikten handler om medbestemmelse. Men så tar han et elegant lite sprang og antyder at medbestemmelse egentlig betyr «kontroll».

Kontroll over hva, Moltu?

Over det kristne verdigrunnlaget? Over innholdet i kristendomsundervisningen? Over hvordan skolen praktiserer sin kristne profil?

Hvor i tariffkravet finner du noe slikt?

En tariffavtale gir de ansatte rett til medbestemmelse gjennom sine tillitsvalgte. Den gir ikke Utdanningsforbundet rett til å overta skolens styring eller endre dens kristne formål eller profil.

Dette vet man godt fra andre kristne skoler som allerede har tariffavtale.

Og enda mer interessant: Flere kristne grunnskoler har nylig valgt å melde seg inn i arbeidsgiverorganisasjonen Virke og inngå tariffavtale. De har dermed fått en arbeidsgiverorganisasjon som kan bistå dem, samtidig som de ansatte har fått en tariffavtale. Skolene har beholdt sitt kristne verdigrunnlag.

Det går altså helt fint. Klart de skal ha tariff, Tomas Moltu!

Kanskje Moltu burde undersøke erfaringene fra disse skolene før han fortsetter å advare mot at Utdanningsforbundet skal overta kontrollen over kristne skoler?

Hvem har egentlig ansvaret for at streiken fortsetter?

Moltu skriver mye om elevenes beste og om at lærerne bør gå tilbake til arbeidet.

Selvfølgelig er streiken vanskelig for elevene, foreldrene og alle som er knyttet til skolen. Det er det ingen som er uenige om.

Men det er ganske spesielt at Moltu legger hele det moralske ansvaret på lærerne, som bruker en lovlig rettighet for å få tariffavtale.

Arbeidsgiver har rett til å si nei til et tariffkrav. Men arbeidstakerne har også rett til å streike når de ikke kommer til enighet med arbeidsgiver.

Det er slik arbeidslivet i Norge fungerer.

Det som gjør denne konflikten særlig alvorlig, er at skolen har organisert driften og ansatt nye lærere på en måte som erstatter arbeidet til dem som streiker. Det er nettopp dette Utdanningsforbundet mener er streikebryteri.

Og her ligger mye av forklaringen på hvorfor streiken har blitt så langvarig.

Hadde ikke skolen erstattet arbeidet til de streikende lærerne, ville elevene etter all sannsynlighet fortsatt hatt et sterkt redusert undervisningstilbud da skolen startet opp igjen i høst. Det ville trolig skapt et betydelig press fra foreldre som med god grunn ville krevd en løsning. Arbeidsgiver ville dermed hatt langt sterkere grunner til å sette seg ned med Utdanningsforbundet og finne en vei ut av konflikten.

Når skolen i stedet setter andre til å utføre arbeidet til de streikende, fjernes mye av dette presset. Arbeidsgiver kan fortsette driften uten å måtte forholde seg til de fulle konsekvensene av streiken. Da svekkes også muligheten for å få løst konflikten.

Det er derfor et ganske stort paradoks at Moltu kritiserer de streikende for at konflikten har vart så lenge, samtidig som han overser arbeidsgiverens egne tiltak for å fjerne virkningene av streiken.

Det var ikke lærerne som startet denne konflikten for å demonstrere streikeretten. De gikk ut i streik for å få tariffavtale. At også streikeretten nå står på spill, skyldes måten arbeidsgiver har valgt å møte streiken på.

Og så var det Krifa

Moltu har valgt overskriften «Skolestreiken som ble Norges lengste reklame for Krifa».

Det er selvfølgelig lov å anbefale andre fagforeninger. Krifa kan sikkert være et godt alternativ for noen.

Men hva har det med saken å gjøre?

Lærerne ved Bergen Kristne Grunnskole har organisert seg i Utdanningsforbundet og bedt sin egen organisasjon om å fremme kravet om tariffavtale. Det er deres valg.

Skal vi nå begynne å mene at arbeidsgivere kan velge hvilke fagforeninger de ansatte bør tilhøre, ut fra hvilke politiske standpunkter ledelsen liker best?

Det ville i så fall være en ganske merkelig forståelse av organisasjonsfrihet.

Moltu skriver at arbeidsgiver har rett til å si nei til tariffavtale. Det har han rett i. Men når han antyder at en annen forståelse vil føre Norge i retning av et totalitært diktatur, har argumentasjonen kommet ganske langt bort fra virkeligheten.

At ansatte stiller kollektive krav og bruker streik som virkemiddel, er ikke totalitarisme. Det er en grunnleggende del av et fritt og demokratisk arbeidsliv.
Det kan kanskje ligne på totalitært diktatur når skolen ikke vil gi de ansatte tariffen de ønsker.

«Fakta er hellig. Meninger er frie»

Det mest interessante med hele artikkelen er kanskje at Moltu, uten å ville det, bekrefter det Utdanningsforbundet har sagt lenge.

Han bruker svært lite plass på å forklare hva som faktisk er galt med tariffavtalen lærerne krever. I stedet bruker han side opp og side ned på å forklare hvorfor han misliker Utdanningsforbundet.

Og da blir det nærliggende å stille et enkelt spørsmål:

Er det virkelig tariffavtalen som er problemet ved Bergen Kristne Grunnskole, eller er det at lærerne har valgt en fagforening som skoleledelsen og dens støttespillere ikke liker?

Kristne skoler andre steder har vist at det er fullt mulig å ha både et tydelig kristent verdigrunnlag og en helt vanlig tariffavtale.

Det burde Bergen Kristne Grunnskole også klare.

Men det er én ting til jeg synes Moltu bør tenke over.

Rapport24 presenterer seg med mottoet «Fakta er hellig. Meninger er frie». Avisen skriver også at den vil søke sannheten, vektlegge fakta og utfordre totalitære ideologier. Den framhever ytringsfrihet, trosfrihet og valgfrihet som sentrale verdier.

Det er fine prinsipper. Men da bør de vel også gjelde når man skriver om mennesker og organisasjoner man er politisk uenig med?

For hva møter vi i denne kommentaren? Udokumenterte antydninger om lærere som streiker under tvang. Påstander om at lærerne ønsker å forandre sin kristne arbeidsplass. Spekulasjoner om at Utdanningsforbundet vil overta kontrollen over kristne skoler. Og en sammenligning med totalitært diktatur fordi arbeidstakere bruker sin lovlige rett til å streike for tariffavtale.

Alt dette uten å dokumentere at det faktisk er slik.

Er det virkelig dette Moltu mener med å søke sannheten og vektlegge fakta?

Det er et ganske påfallende paradoks at en avis som vil forsvare frihet og bekjempe totalitære ideologier, bruker så mye plass på å mistenkeliggjøre lærere som benytter seg av en av de grunnleggende frihetene i norsk arbeidsliv: retten til å organisere seg og kjempe kollektivt for sine arbeidsvilkår og for å skape en bedre skole også for neste generasjon av lærere og elever.

Moltu har selvfølgelig sin fulle rett til å mene at lærerne bør avslutte streiken. Han har også rett til å være uenig med Utdanningsforbundet. Men meningsfriheten fritar ham ikke fra ansvaret for å skille mellom dokumenterte fakta, egne antakelser og rene spekulasjoner.

Når avisens egen ansvarlige redaktør bygger argumentasjonen sin på stråmenn – forvrengninger av motstanderens syn, halvsannheter og udokumenterte antydninger, er det grunn til å stille spørsmål ved hvor alvorlig avisen egentlig tar sitt eget verdigrunnlag.

For et motto om at fakta er hellig, forplikter. Også når fakta ikke passer med redaktørens egne meninger.